Innimellom eksamenslesinga les eg boka til Per Fugelli ” Døden, skal vi danse?” Han viser til eit radioprogram kor Arne Ness fortalte om sin aukande dårlege hukommelse. (…) Som et menneske som alltid har likt å tenke og leke med hjernen, led han sterkt under dette. Men så fant han lyspunktene (…) Arne Ness: ” Jeg blir veldig lei meg når jeg glemmer ting- men så glemmer jeg jo plutselig at jeg har glemt og da blir jeg glad igjen” - ” Forleden var jeg på besøk hos en venn.Min vane tro, gikk jeg bort til bokhyllen.Jeg tok ut en bok, bladde litt fram og tilbake og oppdaget en begavet tekst”. ” Kom og se” ropte jeg til min venn på kjøkkenet, “hvem er det som har skrevet dette mesterstykket?” “Det er du det “svarte han ,” og jeg ble stolt som en hane “.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar